Månedens forsker: Sara Germans Selvik

Helse Nord-Trøndelag ønsker hver måned å presentere en ny forsker fra helseforetaket, for å gi et innblikk i deres hverdag som forsker og feltet de jobber med. Månedens forsker i september er Sara Germans Selvik, som forteller om en helt vanlig arbeidsdag i helseforetaket.

Sara Germans Selvik står utendørs foran en glassgang og smiler til kamera. Foto.
Sara Germans Selvik, foto: HNT

​Navn:

Sara Germans Selvik

Stilling(er):

Ph.d., spesialist i psykiatri og forsker ved Klinikk for psykisk helsevern og rus ved Sykehuset Namsos.
Førsteamanuensis ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim.
Leder av referansegruppe for Nasjonal tjeneste for personlighetspsykiatri
Medlem av the International Society for the Study of Personality Disorders (ISSPD)


Jippi, det er mandag! Det er typisk namdalsk sommervær; det regner og blåser, og gradestokken viste i morges kun åtte grader. Klokken er 07.30 og jeg går inn døra til sykehuset. Jeg henger opp jakken på kontoret, tar meg en kopp kaffe og åpner mailboksen og kalenderen.

I tillegg til klinisk arbeid på akuttavdelingen har jeg to forskningsrelaterte møter i dag. Et møte om en artikkel jeg er sisteforfatter av, og et møte om oppstart av et nytt forskningsprosjekt. Jeg starter først med artikkelen.

Innen fagfeltet psykiatri, og spesielt personlighetsforstyrrelser, er det spennende tider med store endringer av diagnostiske modeller internasjonalt. Artikkelen handler om å utvikle et diagnostisk instrument for personlighetsforstyrrelser.

I løpet av de siste seks månedene har jeg hatt mange møter med to forskere fra Arendal og Vestfold. Vi skal presentere et utkast av artikkelen om en uke, i et styremøte for «Nordisk Alternativ modell for Personlighetsforstyrrelser» (NorAMPD) som vi alle tre er medlem av.

Det har vært en krevende prosess fordi statistikken vi bruker er såpass komplisert. Vi har derfor hatt flere telefonmøter med en nederlandsk statistiker som har bistått oss med beregninger og tolkninger. Det blir spennende å høre hva resten av styret synes om artikkelen, og om de har noen innspill.

Når jeg tenker på alle mennesker som er involvert i slike prosjekter vandrer tankene mine tilbake til hvordan min karriere som lege og forsker startet i Nederland: Som fersk lege i spesialisering møtte jeg en jente på 27 år. Vi kaller henne «Lisa» i denne teksten.

Lisa hadde en ganske vanlig oppvekst fram til hun kom i ungdomsfasen. Da kranglet hun mye med venninnene sine, begynte med selvskading og truet med selvmord.

Lisa ble flere ganger innlagt ved psykiatrisk klinikk. Ved en av innleggelsene skadet hun seg selv alvorlig, og ble innlagt på somatisk sykehus. I etterkant kom Lisa tilbake til psykiatrisk avdeling. Denne innleggelsen varte i flere år, men Lisa fortsatte å skade seg selv.

For å forhindre dette fjernet personalet alle hennes personlige eiendeler, slik at hun til slutt ble sittende i et isolasjonsrom. Der satt hun i flere år, og hennes eneste kontakt med andre mennesker var i form av korte ordutvekslinger med miljøpersonalet.

Grunnet ulike faktorer ble Lisas somatiske tilstand forverret. Hun trengte behandling, og vi ordnet dette ved et sykehus i nærområdet mot henne vilje. Hun viste så mye motstand under behandlingen at jeg (da som fersk psykiater) og min somatiske kollega bestemte at vi ikke skulle behandle henne mer mot hennes vilje.

Jeg formidlet dette til Lisa, og ga henne muligheten til selv å bestemme hva hun ønsket. Hun uttrykte da at hun ikke ønsket viderebehandling. I stedet ønsket hun å ligge i et vanlig rom, i en vanlig seng. Hun ønsket å takke sin mor og miljøpersonalet for all hjelp og støtte, og ville be om unnskyldning for sin vanskelige adferd og å si farvel. To uker senere gikk Lisa bort.

I ettertid gikk jeg gjennom papirjournalen hennes, som var full av beskrivelser om adferden hennes. God diagnostikk var likevel ikke gjort. Dette ble begrunnet med at det var krise, at hun var for ustabil, at behandler ikke hadde kunnskap om personlighetsforstyrrelser og lignende.

Lisa er årsaken til at jeg har blitt forsker. Mitt mål som forsker og kliniker er å gjøre diagnostisering av personlighetsforstyrrelser så enkel som mulig, spre kunnskap om diagnostikk og behandling av personlighetsforstyrrelser, samt gi og evaluere behandling.

Som dere kan se har karrieren min som forsker og psykiater gått hånd i hånd, og det har den gjort i alle år. Jeg integrerte doktorgradsarbeidet mitt i Nederland i mitt daglige arbeid, og i 2011 resulterte det i en doktorsgradavhandling med tittelen: «A search for personality disorder screening tools: A helping hand in the daily practice for the busy clinician» ved Universitet i Tilburg i Nederland.

I doktorgraden validerte jeg åtte forskjellige screeningsinstrumenter for personlighetsforstyrrelser. Konklusjonen på avhandlingen ble «The Self-Report Standardized Assessment of Personality-Abbreviated Scale» (SAPAS-SR) og «The Iowa Personality Disorder Screen» (IPDS). Dette er spørreskjemaer som tar fem minutter å fylle ut.

Testene har begge en god test-retest-reliabilitet, og er reproduserbare. Et positivt testresultat gir 80-84 prosent sannsynlighet for at pasienten har en personlighetsforstyrrelse, slik at man må gjøre en diagnostisk utredning. Anbefalingen er derfor at man kan bruke SAPAS-SR og IPDS som screeninginstrument for personlighetsforstyrrelser i en psykiatrisk poliklinikk.

Resultatet var positivt, men en skuffelse var at disse instrumentene ikke var brukbare i andre populasjoner, og at man derfor ikke kunne generalisere resultatene.

Jeg flyttet underveis i doktorgradsløpet til Norge, og syntes det var stor stas at ti av mine kollegaer fra Sykehuset Namsos reiste til Nederland for å være med på disputeringen av doktorgraden, og for å feire den store dagen sammen med meg.

Ambisjonene mine forble uendret, men språket, kulturen og nettverket var annerledes I Norge. Nettverksbygging tar tid og man må være målbevisst. Derfor tok jeg kontakt med «Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri» (NAPP) for å se hvordan jeg kunne bli bedre kjent med norske forskingsmiljø rundt personlighetsforstyrrelser.

Per dags dato er jeg leder av referansegruppen for NAPP og medlem av to forskningsgrupper i Oslo, nemlig NorAMP og «Extreme challenges – Psychopathology, treatment and health service experience among psychiatric inpatients with severe self-harming behavior in Norway», som har et kjernetema innen diagnostikk av personlighetsforstyrrelser og behandling av pasienter som Lisa.

I tillegg har jeg med hjelp fra NAPP (og mitt nettverk fra Nederland, Amerika og England) startet et eget forskingsprosjekt i Helse Nord Trøndelag, som fokuserer på screeninginstrumenter for den nye modellen for personlighetsforstyrrelser.

Dette prosjektet har fått tittelen: «Validation and development of screening instruments for the DSM-5 alternative model for personality disorders». Det som gjør prosjektet spennende er at vi skal undersøke om vi kan lage et screeningverktøy hvor man med hjelp fra en datamaskin kan bruke verktøyet på flere populasjoner.

Tilbake til mandags morgen. Forskningsmøtet mitt handler om evaluering av en behandlingsform som heter STEPPS. Dette er et behandlingstilbud til pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse, og står for «Systems Training for Emotional Predictability and Problem Solving».

Evaluering av behandling har blitt viktigere for meg etter at jeg ble mer involvert i behandling av personlighetsforstyrrelser. Fordi jeg har fått muligheten til å ha en delstilling som førsteamanuensis ved NTNU har jeg fått muligheten til å jobbe tettere sammen men St. Olavs hospital og NTNU.

Dette har resultert i at man i Namsos har utviklet et tett samarbeid med Nidaros DPS for behandling av borderline personlighetsforstyrrelse. Møtet i dag skal dreie seg om bruk av felles instrumenter for å evaluere behandlingsformen.

Det å jobbe som både kliniker og forsker gir innholdsrike, spennende og travle dager: Ved siden av klinisk arbeid skriver jeg artikler, leder forskingsprosjekt, er medlem av flere forskningsgrupper, holder foredrag, organiserer konferanser og skriver en spalte i avisa.

Mitt mål er å gjøre vanskelige og kompliserte temaer lett forståelig. Jeg ønsker å lage lett tilgjengelige screeninginstrumenter som man kan benytte før man tyr til mer kompliserte diagnostiske instrumenter.

I tillegg ønsker jeg å evaluere behandlingsprogrammer, slik at de kan bli implementert i miljøer uten at det kreves mange ressurser med høy kompetanse.

Alt dette er viktig for meg for å bidra til at pasienter, slik som Lisa, blir diagnostisert tidligere, får riktig behandling og ikke blir utsatt for skader som følge av behandlingen.

Forskning gjør man ikke alene, og som dere kan lese er det mange andre som er involvert i de samme prosjektene som meg. Ved Helse Nord- Trøndelag har man Forskningsavdelingen som man kan be om hjelp ved oppstart av en idé eller underveis, i tillegg til å organisere de forskjellige kursene som er nyttig for deg som er interessert i forskning.

Det å drive med forskning har mange positive sider. Det gir meg energi og jeg kan tilegne meg og dele kunnskap med andre. Det gjør oss alle til bedre klinikere.

Nå ringer telefonen: En pasient på akuttavdelingen trenger en vurdering, så nå må jeg bare sette i gang…

Sara Germans Selvik står utendørs foran en glassgang og smiler til kamera. Foto.

Sara Germans Selvik, foto: HNT