Bruk av sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler og bruddrisiko hos pasienter med leddgikt

Ingebjørg Tronstad, Mari Hoff, Julie Horn, Sigrid Anna Aalberg Vikjord, Vibeke Videm, med flere.

I løpet av de siste to tiårene har det blitt introdusert en rekke nye legemidler i behandlingen av leddgikt, såkalte sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARDs). Dette er legemidler som via ulike mekanismer demper betennelse. Ved behandling rettet mot betennelse har man sett bedring i kliniske utfall med mindre leddskader, og bedre sykdomskontroll.  

Ved å benytte oss av data fra deltakere i Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) 2-4, diagnosekoder for brudd og øvrig journaldata fra Helse Nord-Trøndelag og St. Olavs hospital, har vi undersøkt om det er forskjell i bruddrisiko blant deltakere diagnostisert med leddgikt etter markedsføring av biologiske DMARDs sammenliknet med den generelle befolkningen. Vi har også undersøkt om det er forskjell i bruddrisiko blant de som fikk behandling med biologiske DMARDs, tradisjonelle DMARDs og deltakere uten leddgikt.  

Resultatene viste at de med leddgikt fortsatt om lag 40% økt risiko for brudd sammenliknet med de uten leddgikt. Dette så man også for de som fikk behandling med tradisjonelle DMARDs alene. Bruddrisikoen hos de som i løpet av oppfølgingstiden fikk behandling med biologiske DMARDs var betydelig lavere, og ikke signifikant forskjellig fra de uten leddgikt.  

På gruppenivå har de med leddgikt fortsatt har økt risiko for brudd, men hos de som har fått behandling med biologiske DMARDs kan det se ut som at bruddrisikoen nærmer seg det man ser i den generelle befolkningen. 

---------------------------------

Originaltittel: Rheumatoid arthritis, disease modifying antirheumatic drugs and risk of major osteoporotic fracture: prospective data from The HUNT Study, Norway.

Publikasjon: 20.02.2024, RMD Open

Kontakt: Ingebjørg Tronstad